Rettsterminologi

Rettsinstanser og juridiske begreper

Pågrepet, siktet, fengslet og tiltalt

En person kan være mistenkt eller siktet uten å være pågrepet av politiet. Politiet bruker uttrykket pågripe framfor arrestere, og i NTB er hovedregelen at vi gjør det samme. Dersom en person er pågrepet, er vedkommende også automatisk siktet for å ha overtrådt en straffebestemmelse. Å ha status som siktet utløser en rekke rettigheter, for eksempel rett til forsvarer og rett til å nekte å forklare seg i avhør.

En mistenkt kan ha status som vitne og bli innkalt til gjentatte politiavhør uten at det foreligger noen siktelse.

En siktelse er en foreløpig, juridisk begrunnet, skriftlig utforming av beskyldningene politiet retter mot den siktede. Den utformes av en politijurist.

Tingretten avgjør om en siktet skal varetektsfengsles. Den siktede skal ha en offentlig oppnevnt forsvarer så lenge vedkommende er fengslet. Det stilles mindre strenge krav til bevisførsel ved varetektsfengsling enn i en rettssak. De vanligste grunnene for varetekt er fare for bevisforspillelse, fare for unndragelse (at den siktede stikker av), fare for gjentakelse eller hensynet til den alminnelige rettsoppfatningen.

Vi skriver: Mannen ble fengslet i to uker (ikke for to uker).

Når politiet er ferdig med å etterforske saken, sendes den til påtalemyndigheten, det vil si en politijurist i de mindre alvorlige sakene og videre til statsadvokaten i de mer alvorlige sakene. Riksadvokaten tar stilling til tiltalespørsmålet i de alvorligste sakene, det vil si lovbrudd med 21 års strafferamme. Påtalemyndigheten avgjør om det blir henleggelse, tiltale eller påtaleunnlatelse. Ved påtaleunnlatelse mener påtalemyndigheten at det er begått en straffbar handling, men at det av ulike grunner likevel ikke skal reises tiltale.

NB: Vi har bare én påtalemyndighet og bruker ikke flertallsformen ”påtalemyndighetene”.

Kjennelse og dom

En straffesak avgjøres normalt med en dom, der tiltalte enten blir frifunnet eller funnet skyldig og idømt straff. På ulike stadier i behandlingen av en straffesak kan domstolen ta ulike rettslige avgjørelser i form av kjennelser eller beslutninger. Tingretten avsier for eksempel kjennelse for varetektsfengsling og fatter beslutninger om at bistandsadvokat skal oppnevnes.

Dersom en sak avvises, skjer det ved en kjennelse. Både dommer, kjennelser og beslutninger skal begrunnes, og de kan ankes videre til en høyere rettsinstans. Tingrettens avgjørelser ankes til lagmannsretten. Lagmannsrettens avgjørelser kan bringes inn for Høyesterett. I helt spesielle situasjoner kan en avgjørelse ankes direkte fra tingretten til Høyesterett.

Rettsinstansene

Forliksrådene: I alle kommuner er det et forliksråd. Det består av tre lekfolk – det vil si personer uten juridisk bakgrunn – som er valgt av kommunestyret. Forliksrådene skal mekle mellom partene i sivile tvister og har vid adgang til å avsi dom. Forliksrådene behandler ikke straffesaker.

Tingretten: Alle straffesaker starter i tingretten, som kalles domstol i første instans. Dette omtales også ofte som hovedforhandling. Vanligvis er det én fagdommer og to lekdommere som dømmer. I større saker kan retten utvides til to fagdommere og tre lekdommere. Hvis den tiltalte har avgitt en uforbeholden tilståelse og samtykker til en forenklet behandling, behandles saken av kun én fagdommer.

Tingrettene har både dømmende oppgaver og forvaltnings- og registreringsoppgaver. Tingrettenes forvaltnings- og registreringsoppgaver er blant annet tinglysing og dødsfallsregistrering.  Fra årskiftet 2018 er vigselsmyndigheten overført fra tingrettene til kommunene.

Hver tingrett dekker et geografisk område. Dette kalles domssogn og består av én eller flere kommuner. Alle tingretter ledes av en sorenskriver.

Lagmannsretten tar stilling til anker over avgjørelser fra tingretten og er altså domstol i annen instans. Hver lagmannsrett har sitt område, som kalles lagdømme. Norge er inndelt i seks lagdømmer.

Hvis strafferammen er inntil seks års fengsel, er lagmannsretten sammensatt som meddomsrett. Det vil si at tre fagdommere og fire lekdommere utgjør retten.

I saker hvor strafferammen er mer enn seks år, skal skyldspørsmålet som hovedregel avgjøres av en  lagrette (jury). Lagretten består av ti lekdommere, som kalles lagrettemedlemmer (eller jurymedlemmer). Juryens kjennelse skal ikke begrunnes. Hvis tiltalte blir funnet skyldig, fastsettes og begrunnes straffen av tre juridiske dommere og fire av lagrettemedlemmene.

Våren 2017 vedtok Stortinget å avvikle juryordningen. Det betyr at de alvorligste straffesakene skal behandles av to fagdommere og fem lekdommere som skal begrunne avgjørelsen de kommer fram til. Dette blir sammensetningen også ellers ved lagmannsrettens behandling av fullstendige anker. Det er uvisst når den nye ordningen trer i kraft, men trolig blir det i løpet av 2018.

Sivile saker i lagmannsretten behandles som regel av tre fagdommere.

Høyesterett er landets øverste domstol. Høyesterett settes normalt med fem dommere, men i spesielle tilfeller settes retten i plenum, det vil si med alle dommerne. Høyesteretts oppgave er å bidra til avklaring der rettstilstanden er uklar. Sentralt i Høyesteretts arbeid er saker som reiser prinsipielle spørsmål ut over det konkrete saksforholdet. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker og har myndighet på alle rettsområder.

I straffesaker behandler Høyesterett ikke skyldspørsmålet, men straffeutmålingen. Høyesterett kan også ta stilling til om lovanvendelsen eller saksbehandlingen har vært feil.

Høyesteretts ankeutvalg består av tre høyesterettsdommere. Ankeutvalget behandler anker over lagmannsrettens avgjørelser og avgjør hvilke saker som skal fremmes til behandling i Høyesterett.

Stavemåte for rettsinstansene

Høyesterett, høyesterettsjustitiarius

Eidsivating lagmannsrett, lagmannsretten

Oslo tingrett, tingretten

Arbeidsretten

Trygderetten

På nettstedet Norges domstoler finner du mer informasjon om domstolene og saksgangen.

Politiet

Politidirektoratet ledes av en politidirektør som er øverste sjef for politidistriktene. Politidirektoratet er underlagt Justisdepartementet.

Politidistrikt: Norge er delt inn i tolv politidistrikter, og hvert politidistrikt har en politimester. Vi skriver: Operasjonsleder XX i Øst politidistrikt (ikke ved politidistriktet).

Merk: Vi skriver Sørøst politidistrikt uten bindestrek.

Kripos er politiets sentrale bistandsorgan innen teknisk og taktisk etterforskning. Teknisk bistår Kripos med åstedsarbeid, analyser og undersøkelser av alle typer spormateriale i alle politidistrikter utenom Oslo. Taktisk etterforskningsbistand inkluderer utrykning i alvorlige saker, kriminalanalyse og prosjektarbeid som gjelder kriminelle miljøer. Kripos er også kontaktpunkt for norsk politi og bindeleddet mellom norske og utenlandske politimyndigheter.

Økokrim: Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet kalles Økokrim. Innenfor dette feltet konsentrerer Økokrim seg om spesielt alvorlige og kompliserte saker og saker som har forgreninger til utlandet.

PST (Politiets sikkerhetstjeneste): PSTs primære oppgave er å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet.

Spesialenheten for politisaker har som oppdrag  å etterforske saker som gjelder spørsmålet om ansatte i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten.

Omtale av kriminalsaker

Vær spesielt varsom med formuleringer som kan virke forhåndsdømmende. En person er uskyldig inntil vedkommende eventuelt er dømt.

Vær også oppmerksom på at dersom en dom ankes og saken kommer opp for en høyere rettsinstans, så er dommen ikke rettskraftig. Dette gjelder selv om tiltalte har tilstått. Vi har eksempler på at tilståelser trekkes tilbake, og at vedkommende senere frikjennes i retten.

Ta nødvendige forbehold – f.eks. slik: ”Voldtekten skal ha funnet sted en gang etter midnatt”, eller slik: ”Mannen skal ifølge politiet selv ha ringt lensmannen og fortalt at han skjøt sin kone”.

Ord som svindel (svindle), mord (morder) og anklage(r) er ikke juridiske begreper og skal ikke brukes i omtale av rettssaker.

All omtale av forbrytelser krever spesiell omtanke i valg av ord og uttrykk. Vi skal f.eks. ikke glorifisere lovbrudd slik: ”Et ran i virkelig Robin Hood-stil”. Vi skal heller ikke smøre unødig på: ”et usedvanlig brutalt drap”, ”en svært grov voldtekt”, ”en iskald drapsmann”. Alle drap – og andre voldshandlinger – er brutale, voldtekt er per definisjon et grovt overgrep. Et uttrykk som ”tragisk dødsfall” bør også unngås, et dødsfall er nesten alltid tragisk for noen. Det er også viktig å tenke på avdødes ettermæle i omtale av dødsfall.

Vær spesielt oppmerksom på begrepene dødsdom og henrettelse. En henrettelse er en juridisk handling som finner sted etter en formell rettsbehandling, uansett hvor suspekt det aktuelle rettsvesenet måtte være. Kidnappere, gisseltakere og andre drapsmenn henretter ikke sine ofre, men det hender at de likviderer dem. En dødsdom kan bare avsies av en dommer etter en rettssak.

%d bloggere like this: